Bekjennelse og Omvendelse av en tidligere Helvetesforkynnende Pastor

http://tentmaker.org/articles/pastor_confession.html

Et åpent brev til mine tidligere sognebarn:

Kjære dere alle,

Jeg er så lei meg. Jeg hører smerten i deres hjerter når dere med tårer innrømmer at dere har vanskelig for å tro at Gud kunne elske dere. Jeg forstår nå at jeg bærer en god del av ansvaret for nettopp dette. Noe av det jeg gjorde og underviste da jeg var deres pastor skadet dere, og var rett og slett en bjørnetjeneste for evangeliet om Jesus Kristus.

Tidlig i min tjeneste visste jeg simpelt hen ikke bedre. Jeg lærte dere det jeg hadde lært. Jeg var sluttproduktet av en form for kristelighet som har dominert så lenge – en institusjonalisert, geistligledet, maktbevarende perversjon av det Jesus hadde som hensikt for sine etterfølgere. Det er sant at jeg ikke hadde gjort de kritiske studiene og undersøkelsene for meg selv, og på egen hånd. Men, når alt kommer til alt, hvem var jeg til å skulle stille spørsmål ved det mine instruktører sa var den korrekte måten å tro på, og å ”gjøre” kirke på?

Da livserfaringer og personlig bibelstudie avslørte en del sprekker i mitt rigide doktrinelle fundament, begynte jeg å ane at det var mer til det å kjenne Gud enn det jeg visste. Likevel avvek jeg lite fra menighetens tradisjon, som jeg jo hadde blitt opplært i, og fortsatte å undervise ting jeg ikke lenger var overbevist om. Det var for viktig for meg å bevare min status og beholde mine menighetsmessige ”stjerner i boken,” som allerede var på god vei opp.

Vi påstod at vårt oppdrag var å redde fortapte sjeler fra helvete ved å få dem til å ”ta en avgjørelse for Kristus” og bli en av oss. Mer oppriktig var vi heller for det meste opptatt av å ”bygge kirke” og få den til å vokse. Ved hjelp av prekener og programmer av alle slag presset jeg dere til å prøve hardere. Jeg formante dere til å vise et ”dypere engasjement” for Gud og kirken. Jeg kalte dere til å være mer ”trofaste” og gi mer penger. Jeg lærte dere at hvis dere ønsket å behage Gud måtte dere bestrebe å være bedre kirkemedlemmer. På tusenvis av forskjellige måter fikk jeg dere til å tro at dere fortsatt manglet noe i Guds øyne.

Nei, jeg var ikke ondsinnet om disse tingene. Vanligvis gjorde jeg alt dette med et smil om munnen. Jeg fant på underholdende måter å si det på. Men uansett, i og med at jeg talte på vegne av Gud, gjorde jeg det klart at jeg forventet mer av dere, og det gjorde Han også. Uansett hvor hardt dere prøvde var jeg nødt til å holde dere motivert og sentrert i kirken. Jeg måtte få dere til å fylle opp setene deres, men også å ta med noen andre som kunne fylle et tomt et. Kirken (og jeg) hadde regninger å betale.

Resultatet for så mange av dere har vært at dere nesten ikke har lært noe om det livet av overflod Jesus lovte. Dere lever i konstant tvil om Gud noen gang kunne bli fornøyd med dere. Dette livet av overflod er simpelt hen ikke forenlig med det å konstant bekymre seg for at man kanskje skuffer Gud. Jeg lærte dere at Han var klar til å forvise bort til evig pine alle som ikke fant veien inn i Hans nåde. Et forsøk på å leve opp til forventninger var hovedgrunnen for hvorfor vi gjorde de fleste tingene vi gjorde. Skyldfølelse og skam var i realiteten limet som holdt oss sammen.

Mesteparten av tiden vår ble brukt til å streve etter å gjøre oss fortjent til Guds velvilje og gunst ved å be mer, lese bibelen mer, gjøre mer i kirken og ”vitne” mer. Jeg lærte dere aldri hvordan å leve i den viten om at Gud uten reservasjoner elsker oss på grunn av Jesus.

Vårt kirkemiljø var en kronisk ynglingsplass for hykleri. Vi drev et spill som gikk ut på å sammenligne oss med hverandre, og vi ekskluderte oss selv fra alle som syndet annerledes enn oss. Vi var strenge med hverandre når noen av oss feilet. Vi trodde det var vår plikt å sette hverandre på plass og opprettholde umulige ”hellighetsstandarder.” Vi holdt oss selv opptatt med debatter som gikk på om kristne kunne danse, gå på kino, bruke alkohol, sove lenge på søndager og gå glipp av kirken, ha på seg visse typer klær eller lytte til visse typer musikk. Vi kranglet over bibeloversettelser, hymner, lydvolum og teppefarger. Tilpassing til gruppestandarder var av veldig høy verdi, i likhet med det å etterkomme medlemsforskriftene og pastorens autoritet. I ”ordensreglenes navn” irettesatte og ”disiplinerte” jeg de som ikke etterkom.

Da jeg begynte å forstå betydningen av Guds nåde gjennom Jesus Kristus, holdt jeg det for meg selv. Ikke før jeg var tatt av kirkens lønningsliste var jeg villig til å erklære i vendinger blottet for enhver tvil at ”det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss” (2 Kor 5:19). Og på grunn av dette er vårt oppdrag å gå kjærlig ut til verden rundt oss med befriende gode nyheter, ikke med domspreking som presser mennesker til å trekke seg tilbake med oss inn i vår lille subkultur.

Min konstante bønn for dere i dag er at vår barmhjertige Himmelske Far gjør om på den skaden jeg har forårsaket i deres åndelige utvikling. Jeg ber om at Gud vil gjøre Seg Selv kjent for dere som det essensielle kjærlighetsvesen Han er. Skulle våre veier krysses igjen, ber jeg om at dere ser på meg kun som en medreisende – ingen tittel, ingen pidestall, vær så snill. Og husk; Gud elsker oss og kommer aldri til å gi oss opp. Han har inkludert oss alle i sin nåde gjennom Jesus Kristus og har aldri en eneste fordømmende tanke mot oss, aldri! Guds fred.

Omvendende deres,
(navn tilbakeholdt)

Femten Bomber Som Sank Mitt Teologiske Skip

av V. E. Jacobsen
(en oversettelse)

http://www.godfire.net/fifteen_bombs.htm

En gang da jeg ledet evangeliske møter i et samfunnshus besøkte jeg hjemmet til en mann hvis noen av hans barn hadde blitt frelst på møtene. Jeg spurte ham om han ville ta i mot Kristus som sin personlige Frelser. Han så ned i gulvet, og jeg håpet at han ville velge riktig, men da han så opp og begynte å snakke fikk han meg til å tenke. Stemmen hans var rolig og intens. ”Hvis det du forkynner er riktig, så er en av guttene mine i helvete nå, og hvis det er hvor han er, da vil jeg være der.” Den mannen tullet ikke; han mente det.

Mitt andre sjokk kom da en venn fra Pennsylvania gav meg en bok med tittelen: ”After the Thousand Years [Etter de Tusen År] av George F. Trench. Selv om jeg ikke kunne godta alle forfatterens synspunkt ble jeg overbevist om to ting, nemlig at det ikke finnes noe ord for ”evighet” i de greske eller hebraiske Skriftene, og at selv de enkleste læresetninger fra Guds Ord har blitt fordunklet og tåkelagt ved uriktige og inkonsekvente oversettelser av det greske ordet aion. Det kan umulig bety ”evighet,” fordi hvis vi da skal være konsekvente, tvinger det oss inn i slike meningsløse gjengivelser som ”den nåværende evighet / denne evighet” og ”før evighet / fra evighet” (se 1 Tim 6:17; 2 Tim 1:9; Tit 1:2). Videre ville en konsekvent gjengivelse av dette ordet i Hebreerne 9:26 gitt oss den selvmotsigende frasen: ”ved evighetens ende.” Men en merknad i Scofield bibelen døyvet frykten min.

Mitt tredje sjokk, den som virkelig rystet meg løs fra bindende tradisjon og frykten for mennesker, kom da en jernbaneingeniør og en politioverbetjent, som hadde blitt imponert over min trofasthet til forkynnelsen av Guds Ord slik jeg da forstod det, kom for å hilse på meg. Vi pratet i nesten fire timer. Da de dro gikk det opp for meg at jeg hadde brukt opp all den tunge ammunisjonen som jeg hadde samlet inn i løpet av bibelskole, pastorseminar og tjue år med tilpasning til det ”fundamentalistiske” og ”evangeliske” hierarkiet. Jeg så liksom ikke ut til å klare å finne deres rekkevidde, og da jeg endelig fant den, kilte den store kanonen min seg, nemlig King James Versjonen. Femten bomber eksploderte på dekket mitt, og mitt fine teologiske system forliste.


FEMTEN SPØRSMÅL FOR EDRUELIG ETTERTANKE

• Hvis Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, og mesteparten av dem er fortapt, hvordan kan
Gud være allmektig (1 Tim 2:3-4)?

• Hvis Kristus er soningen for hele verdens synder, døde Han forgjeves for de fortapte
(1 Joh 2:2)?

• Hvis Gud skal forlike universet gjennom Kristus, hvordan kan noen pines for evig (Kol 1:20)?

• Hvordan kan Gud samle alt til ett i Kristus mens milliarder forblir evig bortstøtt (Ef 1:10)?

• Hvis alle dør i Adam, og noen få levendegjøres i Kristus, hvordan kan det ha seg at der hvor
synden ble stor, der ble nåden enda større (Rom 5:20)?

• Hvis alle mennesker fordømmes ved Adams fall, hvorfor blir ikke da éns rettferdige gjerning til
livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker (Rom 5:18)?

• Hvis alle dør i Adam, hvorfor skal ikke alle levendegjøres i Kristus (1 Kor 15:22)?

• Hvordan kan hver kne bøyes og hver tunge bekjenne Kristus som Herre til Gud Faders ære
hvis de ikke er blitt forlikt (Fil 2:10-11)?

• Hvis det kun er Kristus som har udødelighet, hvordan kan noen av de døde være levende nå
(1 Tim 6:14-16; 1 Kor 15:53-54)?

• Hvis de ugudelige kommer til helvete så fort de dør, hvorfor reises de opp (fra de døde???) og
dømmes senere (Åp 20:11-15)?

• Siden ildsjøen er den andre død, hva skjer med de ugudelige når døden er tilintetgjort
(1 Kor 15:26)?

• Hvis ”forever” på engelsk betyr ”evig,” hva betyr da ”forever and ever”? [Gjengitt i norske
bibler som ”i all evighet.”]

• Hvis Gud er kjærlighet og har all makt, vil Han ikke da finne en måte å frelse alle på
(1 Tim 4:9-11)?

• Hvis Kristus skal regjere i all evighet, hva betyr det da at Han vil abdisere fra Sin trone
(Åp 11:15; 1 Kor 15:24)?

• Kommer Gud noen gang egentlig til å være alt i alle (1 Kor 15:28)?

Det er utrolig at så mange doktriner som ikke undervises i Skriften har blitt stemplet som ortodokse. Så lenge mennesker aksepterte papisme og presteskap som ortodoks, var de uvitende, men et nytt og ferskt studie av de greske Skriftene i Reformasjonens tid overbeviste troende om at Gud rettferdiggjorde syndere ved tro, og følgelig brøt de med tradisjon og søkte etter et fast grunnlag av sannhet i Guds Ord. Du vil også finne nye under i de Hellige Skriftene når du er klar til å kaste av deg tradisjonens åk og frykten for hva folk kommer til å si, og i bønn og med en lærevillig ånd studere Hans Ord og tro Gud!


FORSKJELLIGE FAKTA TIL Å HJELPE DEG TENKE KLART

• De Hellige Skriftene ble ikke skrevet på engelsk eller norsk, men på hebraisk, chaldee og gresk.

• De såkalte biblene vi har i dag er kun menneskers oversettelser av Guds Ord, og er av den
grunn ufullkomne.

• Feilaktige oversettelser har hjulpet til med å skape de mange sektene og delingene i
kristendommen.

• Unøyaktige gjengivelser har gitt grobunn for urettmessige håp og konsekvent skeptisisme.

Eksempel: ”Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham for at han skulde vise sine tjenere det som snart skal skje” (Åp 1:1 – Bibelselskapet)

Korrigert: Avsløringen av Jesus Kristus, som Gud gir til Ham, for å vise Hans slaver hva som hurtig må forekomme” (Åp 1:1 – Concordant Version).

Profetiene i Åpenbaringen skjedde ikke snarlig, men når dommen starter kommer slagene til å falle hurtig (sammenlign med Joh 20:4). Johannes løp hurtigere [raskere] enn Peter. Det samme greske ordet er brukt begge steder.

• Sannheter for Kirken, som er Kristi kropp, finnes i de 13 brevene til Paulus. Les Ef 3:2-9.

• Det er ikke noe hebraisk eller gresk ord i hele Skriften som har den samme betydningen som
vårt norske ord ”helvete.” Hades og Sheol er det USYNLIGE. Gehenna var en søppelplass like
utenfor Jerusalem. Gehenna-dalen, eller Hinnom-dalen som den heter på hebraisk, ligger der
den dag i dag, men den er ikke lenger en stinkende, brennende søppelplass. Ildsjøen er den
andre død. Tartarus omtales vedrørende engler.

• Vi ønsker selvfølgelig ikke et sekund å insinuere at de som gjør opprør mot Gud vil unnslippe
dom. Alle de døde, små og store, utenom de som tilhører Kristus ved Hans komme, vil måtte
stå foran den Store Hvite Trone for å bli dømt. De kommer til å bli dømt i henhold til sannheten
(Rom 2:21?), i henhold til gjerninger (Rom 2:6; Åp 20:12-13) og i henhold til det lyset de hadde
og vandret i (Rom 2:12).


MITT VITNESBYRD

Mange av mine venner, etter at de leste det første opplaget av denne traktaten, trakk forhastede og uberettigede slutninger; nemlig at jeg hadde falt ifra troen, og at jeg hadde sluttet å preke, og at jeg hadde ”forandret” meg. Jeg erkjente med glede halvsannhetene i hver av de tre uttalelsene. Jeg har falt fra troen kristenheten har på tre guder, og tror nå på en Gud, Faderen, og en Herre, Jesus Kristus (1 Kor 8:6). Jeg har sluttet å forkynne visse ubibelske doktriner, slike som ”evig pine” og ”sjelens udødelighet.” Jeg har forandret meg, men på samme måte som en gutt forandres i det han går fra ungdomsskole til videregående.

I løpet av de siste fem månedene, gjennom den konkordante metoden for bibelstudie, har de Hellige Skriftene selv besvart spørsmål som verken bibelskole eller professorer ved pastorseminarer eller bibelkommentarer kunne, eller i det hele tatt ville, prøve å svare på. Jeg er forbløffet og fasinert over Ordet som aldri før. Det fremmer en Gud som er rettferdig, kjærlig og elskelig; Hvis person og verk ikke trenger noen unnskyldning fordi Han virker hele universet i samsvar med Sin viljes råd. Jeg fryder meg over å være Hans slave og for å anses verdig til å lide hån for Hans Navns skyld.

V. E. Jacobsen

Fra en debatt om aion - "evig" eller "tidsalder"

Debattant 1:

Dersom aion betyr tidsalder, vil det bety at frelsa ikkje er evig? Eller meiner du at ordet kan bety både "tidsalder" (avgrensa) og evig (uavgrensa)? Dersom du trur at det kan bety begge deler, korleis veit du kva som er rett i dei forskjellige stadene? Er det kjenslene dine som er målestokken eller noko anna? Dersom du "kjenner på deg" at Gud ikkje kan straffa nokon for evig, så slepp du å omsetje aion med "evig"?

Debattant 2:

Først og fremst: aion betyr tidsalder. Til og med Dr. Strongs, som var en klassisk tilhenger av den Augustinske helvetestradisjonen, påpeker dette: "properly an age." Dette måtte han jo være ærlig på som den bibelstudenten han var. Det er vel heller avledningene aionios og aionian som byr på utfordringer i det man tillegger disse ordene mer enn man kanskje skal. Hvis rot-ordet er "tidsalder", så er det et brudd på enhver gramatisk lov å tillegge adjektivet som avledes av rot-ordet en større verdi enn selve roten. Adjektivet timelig knyttes til og beskriver substantivet (rot-ordet) "time." Man kan f.eks. ikke beskrive substantivet "time" med adjektivet daglig. Timelig betyr timelig. Man får ikke timelig til å bety daglig, ukentlig, årlig eller evig(varende). Den samme gramatiske lov gjelder for tidsalder.

Når det er sagt er resoneringen med at "hvis aion betyr tidsalder [noe det gjør], så kan ikke frelsen være evig" (men da kanskje kun for en eller flere tidsaldre) veldig lite gjennomtenkt (unnskyld for at jeg sier det så rett frem). Ikke noe personlig! : ) Hvis vi ser forbi biblene våre [som er noen få oversettelser blant hundrevis av forskjellige, og ikke 100% det rene Guds Ord], og heller søker i tekster som kommer nærmere selve Skriften, så ser vi det at Guds Ord forteller oss at de utvalgte ikke gis evig liv, men udødelig og uvisnelig liv. Altså liv som overgår tidsaldrenes liv. Tidsaldrenes liv er det liv som i tillegg gis til de få utvalgte (ref. "mange er kalt, men FÅ er utvalgt) som skal regjere med Kristus. Det er mange som er av den overbevisning at alle som kaller seg kristne (og den såkalte kristne bevegelse i verden totalt i dag teller over 2 milliarder mennesker), ER utvalgte. At bare man har sagt en bønn så er man ferdig manifestert frelst, men Skriften sier likevel at mange er kalt, men FÅ er utvalgt.

Noen vil argumentere med at hvis aionian og beslektede ord ikke betyr evig, så kan ikke Gud være evig fordi dette er ord som også beskriver Ham. Bare fordi Gud er beskrevet som tidsaldrenes Gud, så betyr ikke det at Han ikke er den Gud som overgår tidsaldrene. På samme måte; bare fordi Han er kalt Israels Gud, så betyr ikke det at Han ikke er alle andre nasjoners Gud. Videre så er andre greske ord brukt for å henvise til Guds uendelige kraft og liv. De er aptharsia/apthartos, som betyr uforgjengelighet og udødelighet; amarantinos/amarantos som betyr uvisnelig/ikke-visnende; og akatalytos som betyr ”uødeleggbar”. De blir vanligvis oversatt som udødelig eller uforgjengelig. Slå opp følgende vers for henvisning: Hebreerne 7:15-16, 1. Peter 1:3-4, 1. Peter 5:4, 1. Timoteus 1:17, 1. Timoteus 6:16, 2. Timoteus 1:10, Romerne 1:23, Romerne 2:7, 1. Korinter 9:25, 1. Korinter 15:42 og 1. Korinter 15:51-54.

En annen mulighet kan være følgende:

Aionian (evig), når ordet forbindes med Gud, refererer muligens i all enkelthet til det som springer ut fra Ham og som relateres til Hans hensikter; en kvalitet forbundet med Hans innerste vesen heller en varighet. Er det ikke dette vår Herre har til hensikt å formidle i Joh 17:3: ”Og dette er det evige livet, at de kjenner Deg (mer presist ”…at de kan kjenne deg.”)? Hvis det er slik, kanskje Matteus-avsnittet kan parafraseres (omskrives) på denne måten: ”Og disse skal gå bort til Guds tukt, men de rettferdige til Guds liv.”

Professor Talbott bekrefter dette:

Når Judas brev beskriver ilden som fortærte Sodoma og Gomorra som ”evig ild,” så er ikke poenget at ilden bokstavelig brenner for evig uten å fortære byene; det er ikke at ilden fortsetter å brenne selv til denne dag. Poenget er at ilden er en form for guddommelig dom over disse byene…som har sin årsaks kilde [opphav] i den evige Gud Ham Selv. Og lignende for Jesus’ henvisning til ”evig ild” i Matteus 25:41 og ”evig straff” i Matteus 25:46. Ilden Han hentyder til er ikke evig i den betydning at den brenner for evig uten å fortære noe – uten å fortære, for eksempel, det som er falskt i en person (se 1 Kor 3:15) – og heller ikke er straffen evig i den betydning at den fortsetter for evig uten å oppnå dens korrigerende hensikt. Både ilden og straffen er evig i den betydning av de har deres årsaks kilde i den evige Gud Ham Selv.

Debattant 1:

Ta t.d. denne lovprisinga frå Dnk, som vert brukt i sluttan av preika: "Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande som var, er og vera skal, éin sann Gud, frå æve og til æve. Amen." Det siste uttrykket, "frå æve og til æve," er grammatikalsk spesielt, men dei fleste vil oppfatta dette som eit poetisk uttrykk som understrekar det evige.

Debattant 2:

Nå må jeg innrømme at jeg ikke vet hva Dnk er (nyskjerrig!!) men det at "dei fleste vil oppfatta dette som eit poetisk uttrykk som understrekar det evige" er faktisk så langt man overhodet kan komme BORT fra å "bevise" en bibelsk sannhet. Vi må ikke falle i den grøfta å sette vår lit til mennesker, og i alle fall ikke til flertallet av mennesker. Det er Guds Hellige Ånd som skal lede oss inn til den fulle sannhet, og de fleste kristne sannhetssøkere er enige om at kristenlivet er en prosess i modning. Gjenfødelsen av vår ånd skjer i et øyeblikk, men selve frelsen er en prosess hvor vi skal forvandles til Hans [Jesu] bilde fra herlighet til herlighet og hvis mål er sjelenes frelse. Ja, jeg henviser selv til forskjellige menneskelige såkalte "autoriteter" når jeg skriver, men aldri påstår jeg at siden den eller den professoren eller doktoren sier ditt eller datt, så er den en fullkommen bibelsk sannhet. Fordi hvis selve Paulus så stykkevis og delt, så er det garantert at senere bibellærde og til og med du og jeg også ser stykkevis og delt. Poenget mitt er at flertallet aldri har hatt rett. Ikke da de skulle spane ut det lovede landet, ikke da de tok liv av hver eneste profet (som forsovidt talte på vegne av Gud i MOT Hans eget folk fordi de var på ville veier) eller på Jesu tid ta flertallet faktisk tok livet av Ham. Gud gjentar historien (Pred 1:9), så det som har skjedd før skjer igjen, skjer i dag. Størsteparten av Guds folk i dag er på ville veier skal vi tro Skriften.

Debattant 1:

Det siste uttrykket, "frå æve og til æve," er grammatikalsk spesielt

Debattant 2:

Det er ikke bare gramatikalst spesielt, der er en direkte gramatikalst umulighet. Alle untatt de fleste kristne er enige om dette bare de tenker seg litt om og grunner på andre gramatiske grunnprinsipper de lærte på skolen. Hvorfor ser ikke kristne dette? Jeg spør meg selv om det er rart så mange ikke-troende ser ned på oss og synes vi er helt på bærtur med våre "forståelser" og "doktriner." Kan det være at vi faktisk er det?

Debattant 1:

Er det kjenslene dine som er målestokken eller noko anna? Dersom du "kjenner på deg" at Gud ikkje kan straffa nokon for evig, så slepp du å omsetje aion med "evig"?

Debttant 2:

La meg da snu på spørsmålet Kjetil: Er det følelsene dine som fører deg til en overbevisning om at Gud kan straffe noen for evig? Nå skal jeg appellere litt til følesene dine: Føler du deg komfortabel med å tilbe en Gud som ihht til hovedstrømskristendom er den største torturisten i universets historie i det Han torturerer og piner flesteparten av Sine egne skapninger uendelig selv om vi ALLE ble lagt under forgjengelighet fordi Han ville det (Rom 8:20) og INGEN [ikke du eller jeg heller Kjetil] kan komme til Meg (Jesus) uten at Faderen som har sendt Meg DRAR ham? Selv en ateist og hedning ville tydelig sett urimeligheten her, hvorfor klarer ikke vi kristne det? Hvorfor tilber vi en urimelig Gud uten å noen gang stille spørsmål til om vi ikke muligens "har satt Guds ord ut av kraft av hensyn til deres egen overlevering." (Matt 15:6, Matt 15:3,9)? Og mange siterer Jesaja 55:8 om at "mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier" uten å se at når man leser dette i sin sammenheng, så forstår man at Hans tanker ikke er som våres tanker i sammenheng med barmhjertighet, ikke grusomhet.

EVIG straff...Har du egentlig tenkt skikkelig over det? Jeg påstår (og jeg holder Guds eget ord og all sunnfornuft som mitt vitne) at "straff" opphører å være straff i det øyeblikk den påstås å være uten ende. Da har den jo ikke lenger noen hensikt. Alle Guds fantastikse dommer har en hensikt. De er ute etter å utrette noe, ikke at Gud skal straffe mennesker bare for straffens skyld. Det er jo perverst. Hvor sorgfylte blir vi ikke når vi hører om tortur og urett som blir gjort mot mennesker rundt om i verden, og vi gremmes, og mange av oss ønsker sikkert forbryterne til "evig helvete" i stedet for å be for dem og velsigne dem slik som Ordet befaler oss å gjøre - hvor tynget blir vi ikke av å høre om slikt, og så tar vi helomvendig og i samme åndedrag forkynner at vår Himmelske Far, som ER kjærlighet skal gjøre det samme mot flesteparten av sine skapninger...fordi de ikke elsker Ham? Ikke glem at Han elsket oss først, og mens vi ennå var skrøpelige døde Kristus for ugudelige.

En uendelig straff for endelige synder utført i et kort menneskeliv er ennå mer urimelig enn at du skulle bli tildelt 3 millioner kroner i bot og 10 års fengsel for en feilparkering! Ok, ingen av disse følelsesladede utsagnene er ment som et bevis for at doktrinen om evig forkastelse i helvete for alle de som ikke av egen kraft velger Jesus ikke er sann, men det er helt legitime spørsmål knyttet til et veldig alvorlig tema, nemlig menneskehetens evige skjebne. Bevisene finner vi i Guds Ord! Det er hundrevis av skriftsteder som forteller om at ALLE skal se Herrens frelse, men disse blir lett og elegant "satt ut av kraft" ved en 10-12 helvetesvers og evighetsvers, som i tillegg ikke er oversatt riktig. Ikke en eneste gang blir "helvete" (som er et ord som oversetterne har valgt å sette inn i stedet for det opprinnelige ordet "Gehenna") nevnt av Paulus, ikke EN gang...i noen av hans brev. Burde ikke det i det minste få oss til å undersøke litt næmere, særlig i lys av at Paulus ble gitt å kjenne hele Guds råd? (Apg 20:27).

Er det godt å ønske at alle mennesker skal bli frelst? ”For dette er godt og rett for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.” (1. Tim 2:3-4)

* Har du et brennende ønske om at alle mennesker skal blir frelst?

* Er det sant at Gud ”åpner din (sin) hånd og metter alt som lever, med det som godt er.”? (Sal 145:16)

* Ber du med iver og nidkjærhet for alle menneskers frelse? (1. tim 2:1)

* Ber du i tro, uten å tvile? (Jak 1:6)

* Er du klar over at ”alt som ikke er av tro, er synd”? (Rom 14:23)

* Ville Gud forlange av oss at vi ber for alle mennesker, og at vi ber i tro, hvis ikke Hans hensikt er at alle skal bli frelst?

* Hvis du tror at endeløs elendighet, lidelse og sorg er en Guds sannhet, hvorfor skulle du ønske og be om at det kanskje viser seg å være feil?

Kjære bror, jeg aksepterer Ordet når det sier at vi alle ser stykkevis (1 Kor 13:12), at Gud virker alt efter sin viljes råd (Ef 1:11) og at Han er den samme, som virker alt i alle (1 Kor 12:6), og derfor hviler jeg i den visshet om at det du ser så langt er det Han som virker, og det jeg ser så langt, er det også Han som virker fordi; For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. (Fil 2:13).

Dette tok en litt annen vending enn tiltenkt, men jeg ber om at vår Himmelske Gud og kjærlige Far vi gi oss mer og større åpenbarelse på disse tingene i det vi ydmyker oss for Guds Ord og åpner våre hjerter slik at vi en dag kan "bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. [Selv din og min kunnskap!] Må dere bli fylt av hele Guds fylde!"

Guds fred og velsignelse!

Den GALE onkelen!

Jeg applauderer Gerry Beauchemin for hans utmerkede bok Håp Etter Helvete, og for mot til å skrive den…Denne boken er et ”må leses” for kristne som har kommet på avveie fordi de ikke kunne forsone en Bibel som erklærer at ”Gud er Kjærlighet” samtidig som den underviser at synderens skjebne er evig fordømmelse.

Doktrinen om ”uendelig straff” har i århundrer vært ”den gale onkelen” som Kirken, med berettiget forlegenhet, har holdt innelåst på det innerste soverommet. Uheldigvis klarer han fra tid til annen å lure seg ut fra sin innesperring, vanligvis mens det er gjester i dagligstuen, og vanligvis akkurat mens du forteller dem om en kjærlig Gud som gav Sin Sønn for å dø for deres synder. Det er ikke rart at gjestene løper av gårde for aldri å komme tilbake. Men i stedet for å pense denne ”gale onkelen” tilbake til galehuset, og prøve å dekke over vår forlegenhet (ved å enda mer høylytt rope ”Gud er Kjærlighet”), så trenger vi å få vår ”gale onkel” helbredet.
Et bra utgangspunkt for denne helbredelsesprosessen er Gerry Beauchemins book. Lag for lag, konsept for konsept vil Gerrys budskap løsne på galskapsbåndene som har forpestet Kirken i århundrer.
Fra Augustins skyldherjede psyke til Dantes forpinte fantasier har Kirken vært offer for et skrekkvelde basert på hedensk vrøvl. Den har blitt vendt ”bort fra den enfoldige troskap mot Kristus” (2.Kor 11:3). Bøker som ”Håp Etter Helvete” peker oss tilbake til SANNE ”Gode Nyheter.”


Grady Brown, MTh., DLitt.
Forfatter av "That All May Be Fulfilled" og "That’s What I Have, That’s Who I Am".
Direktør og Grunnlegger av Dayspring Bible Ministries
623 Jack Drive, Lindale Texas 75771

Boken er påbegynt oversatt til norsk: www.haapetterhelvete.blogspot.com

En tro (troen) og å tro

av Vegard Rydh

I Bibelen finner vi to definisjoner på tro. Det er en tro, et subjektiv, og det å tro, et verb. I dag blir det ikke undervist noe særlig om forskjellene eller nyansene her, og konsekvensen av dette er vel egentlig at mange blir forvirret av vers om tro i Jakobs brev.

Dette blir egentlig ikke en utlegning om rettferdighet ved tro og av tro etc., vi kommer inn på det, men i all hovedsak defineres kun begrepene. Disse definisjonene kan da settes inn i alle vers som omtaler en tro eller å tro siden.

En tro

På gresk brukes ordet PISTIS – en tro. Strong definerer PISTIS slik:

G4102

πίστις

pistis

pis'-tis

From G3982; persuasion, that is, credence; moral conviction (of religious truth, or the truthfulness of God or a religious teacher), especially reliance upon Christ for salvation; abstractly constancy in such profession; by extension the system of religious (Gospel) truth itself: - assurance, belief, believe, faith, fidelity.

”en tro” er altså i all hovedsak en overbevisning – noe som hebreerbrevet også forteller:

Heb 11:1 Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.

Å tro

Å tro, tror, trodde, har trodd –

Det greske ordet her er:

G4100

πιστεύω

pisteuo

pist-yoo'-o

From G4102; to have faith (in, upon, or with respect to, a person or thing), that is, credit; by implication to entrust (especially one’s spiritual well being to Christ): - believe (-r), commit (to trust), put in trust with.

Dette ordet innebærer tillit og/eller integritet. Å tro noen vil si å tro eller å gi integritet til deres løfte eller vitnesbyrd. Vi anser det som troverdig. Da det gjelder Gud vil jo dette si at vi har både tillit og tro til at Han skal fullføre det Han har begynt og at Han er mektig til å gjøre som han har lovet.

Rom 1:16 For jeg skammer meg ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror (PISTEUO), både for jøde først og så for greker;

Rom 1:17 for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro(PISTIS), som skrevet er: Den rettferdige, ved tro(PISTIS) skal han leve. (Ordet ”leve” her er vel egentlig ikke leve, men levendegjøres, livne til)

Merk deg at evangeliet er kraft til frelse for de som TROR, altså de som stoler på og anser Gud som en som skal gjøre det Han har sagt. Akkurat slik vi kan lese om Abraham; ”han TRODDE Gud”…

HÅPET – en viktig definisjon

Rom 8:24 For i håpet er vi frelst; men et håp som sees, er ikke noe håp; hvorfor skulle en håpe det som han ser?

Rom 8:25 Men dersom vi håper det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet.

Vi kan faktisk si ut fra dette at et håp er noe som er knyttet til en forventning som ennå ikke er innfridd. I det øyeblikket det manifesterer seg vil det ikke lenger være håp, fordi vi da er kommet til det punktet hvor vi ser håpets anliggende for øynene. Da rettes håpet videre mot noe nytt. Og slik ender vi opp med å gjøre slik romerbrevet fortelle;

Rom 4:17 -- som skrevet er: Til mange folks far har jeg satt deg-for Guds åsyn, hvem han trodde, han som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til.

Rom 4:18 Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far etter det som sagt var: Så skal din ætt bli;

Rom 4:19 og uten å bli svak i troen (PISTIS) så han på sitt eget legeme, som var utlevd, han var nesten hundre år gammel, og på Saras utdødde morsliv;

Rom 4:20 på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men blev sterk i sin tro(PISTIS), idet han gav Gud æren

Rom 4:21 og var fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre.

Rom 4:22 Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.

Merk deg først at Gud nevner det som ikke er til som om det var til.

I vers 19 ser vi at Abraham ikke ble svak i troen – m.a.o. han ble ikke svak i sin fulle visshet om det han håpet, men han ble sterk i sin overbevisning om det han ikke så - fordi han ikke tvilte i vantro, men anså Guds løfte som troverdig. OG DET ble regnet ham som rettferdighet. Ser du også det at Abraham trodde med håp? Hva var definisjonen på håp? Vel, noe vi IKKE ser, ikke sant? Og tro var full visshet om det vi HÅPER. Så vi tror med troen ,og DET blir tilregnet som rettferdighet.

En tro – å tro – en rettferdighet

Rom 3:21 Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, åpenbart uten loven,

Rom 3:22 det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell;

Rom 3:23 alle har syndet og fattes Guds ære,

Rom 3:24 og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus,

Rom 3:25 som Gud stilte til skue i Hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi Han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort

Rom 3:26 for å vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så Han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.

Rom 3:27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov.

Rom 3:28 For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger.

Rom 3:29 Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers,

Rom 3:30 så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen.

Rom 3:31 Opphever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.

Ved troen på Jesus Kristus er Guds rettferdighet åpenbart. Merk deg at rettferdigheten er ved TROEN (PISTIS). Merk deg også at det står at Gud viste sin rettferdighet i denne tid for at Han skulle kunne være rettferdige og GJØRE oss rettferdige. Vel, det står da selvfølgelig at dette kun gjelder den som har TROEN – PISTIS, men som jeg nevnte tidligere, evangeliet er kraft til frelse for hver den som TROR.

Rom 4:1 Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet?

Rom 4:2 For blev Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud;

Rom 4:3 for hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet;

Rom 4:4 men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet;

Rom 4:5 den derimot som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet.

Rom 4:6 Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:

Rom 4:7 Salige er de hvis overtredelser er forlatt, og hvis synder er skjult,

Rom 4:8 salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

Her ser vi igjen hvordan tror og tro virker sammen – Vi tror på at Gud rettferdiggjør (et verb) den ugudelige, og ved å derfor se det som ikke er som om det er, blir vi tilregnet rettferdighet. Vi er derimot ikke rettferdiggjort ennå, siden vi tror at Gud rettferdigGJØR den ugudelige. Poenget med troen er jo at den, akkurat som håpet, flytter seg etter hvert som det manifesterer seg i oss.

Bibelen forteller jo oss at vi skal bli ”dannet lik Jesus fra herlighet til herlighet” - og Rom 1:17 for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve.

Fra PISTIS til PISTIS – Er vi rettferdige ved troen skal han også manifestere det i oss, og dette fordi vi tror Hans løfter.

Vi leste i Rom 3:27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov.

Rom 3:28 For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger.

Ofte hevder kristne at de valgte å tro, men Jesus sier selv:

Joh 6:65 Og han sa: Det var derfor jeg sa til dere at ingen kan komme til mig uten at det er gitt ham av Faderen.

Joh 6:66 Derfor trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham.

Joh 6:44 Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.

Joh 6:45 Det står skrevet i profetene: Og de skal alle være lært av Gud. Hver den som hører av Faderen og lærer, han kommer til meg.

Joh 6:46 Ikke så at noen har sett Faderen; bare han som er fra Gud, han har sett Faderen.

”Ingen kan komme til Faderen uten gjennom Meg,” sa Jesus – Dette gjør det umulig for

menneskene på egen hånd å komme til en tro. Som Paulus selv skriver i det han siterer Salme 14 og 53: ”det er ingen som søker etter Gud, nei ikke èn.”

Som sagt kan ingen av oss skryte og si ”se, jeg tror” eller ”jeg har en tro.” Troen er en gave fra Gud.

Eph 2:8 For av nåde er dere frelst, ved tro, og det ikke av dere selv, det er Guds gave,

Eph 2:9 ikke av gjerninger, for at ikke noenn skal rose sig.

Eph 2:10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem.

Eph 2:11 Kom derfor i hu at dere som tidligere var hedninger i kjøttet og blev kalt uomskårne av den såkalte omskjærelse på kjøttet, den som gjøres med hånden,

Eph 2:12 at dere på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden;

Eph 2:13 men nå, i Kristus Jesus, er dere som tidligere var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.

Eph 2:14 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet,

Eph 2:15 idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg selv kunne skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred,

Eph 2:16 og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet.

Eph 2:17 Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved;

Eph 2:18 for ved ham har vi begge adgang til Faderen i en Ånd.

2Pe 1:1 Simeon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel -- til dem som har fått samme dyre tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet:

HAR FÅTT DEN DYREBARE TRO (PISTIS)!!

Da det gjelder Jakob

I Jakobs brev blir mange forvirret av disse versene;

Jak 2:14 Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?

Jak 2:15 Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen,

Jak 2:16 og noen av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og mett dere, men dere ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det?

Jak 2:17 Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv.

Jak 2:18 Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, og jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger!

Jak 2:19 Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver.

Jak 2:20 Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig?

Jak 2:21 Abraham, vår far, blev ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret?

Jak 2:22 Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen blev fullkommen ved gjerningene,

Jak 2:23 og Skriften blev oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet, og han blev kalt Guds venn.

Jak 2:24 Dere ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.

For en KJEMPE snublestein!!

Men forklaringen er egentlig nesten fullstedig gitt ovenfor. Jeg gjorde et poeng av at Gud viste sin

rettferdighet i vår tid for at Han skulle kunne være rettferdig, og rettferdiggjøre oss. Da Jakob

skriver om dette ”med om du sier du har tro” etc., merk deg den lille analogien han forteller først;

”Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av dere sier til dem: Gå

bort i fred, varm dere og mett dere, men dere ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter

det? Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i sig selv. Her er et viktig poeng:

– troen blir uten innhold og kun tomme ord om den ikke har gjerninger – dette er selvsagt ikke

lovgjerninger. Jakob setter et likhetstegn mellom å si til en naken og sulten person ”gå bort i fred

og spis og varm deg” Det er fullstendig tomme ord, hvordan skal han gjøre det. HAN HAR JO

IKKE MAT ELLER KLÆR!” På samme måte kan en hevde en har tro, men troen vil alltid

avsløres ved ens gjerninger. Tror du Gud vil utfri deg fra noe, vil dine ord og handlinger bære

vitnesbyrd om akkurat dette. Grunnen til at det står som det står er at det er en klar forskjell

mellom hva en er ved tro og hva som faktisk er manifestert. Ved troen er vi ansett rettferdige, vi

er rettferdige eller uskyldige. Men Gud arbeider i oss for å få frem rettferdige frukter – du har

sikkert lest om de hvite kjortlene i Åpenbaringsboken, de er de rettferdige gjerninger.

Åp 19:7 La oss glede og fryde oss og gi ham æren! for Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort sig rede,

Åp 19:8 og det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.

Guds rettferdighet skal manifestere seg i OSS – Som såmanns-lignelsen også påpeker; de som

bærer fullkommen frukt.

Dette blir det siste verset:

1Pe 1:9 når dere vinner frem til endemålet for deres tro, sjelenes frelse.

Jepp, det er faktisk derfor Paulus skriver mye om å fullføre løpet og strekke seg etter det som ligger fremme. Og stride troen gode strid etc. etc.

Det er masse mer å poengtere da det gjelder tro og troen, men det blir så langt. Et siste poeng jeg

så for ikke lenge siden var at Johannes 3;16 snakker om dem som TROR, ikke kun om de som

har en tro. Konklusjonen totalt kan vel sies å være at troen er verktøyet vi tror med, men ved ”å

tro” manifesterer vi Guds rettferdighet i oss – Som det står ”Kristus i DERE, HÅPET om

herlighet.